Aftensalme av Dorothe Engelbretsdotter

(en mer modernisert utgave enn den teksten som står i tekstsamlingen på s. 79-81)

Dagen viker og går bort. Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt. Nær oss er den mørke natt.

Våre dager ser sin slutt. Timeglasset renner ut.
Døden oss i hælen går. Evigheten forestår.

At en dag jeg eldre ble, er for meg et minnebrev:
jeg har med min vandringsstav kommet nærmere min
grav.

Kjære sjel, kom det i hu, og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn, henger fast i Satans garn.

Derfor også denne dag ble det fall og nederlag.
Reis deg, gå med bønnen hen til din Gud i himmelen!

Søk med anger nådens sti, vend deg om og rop og si:
Gud, jeg slipper ikke deg før du har velsignet meg.

La din sterke englevakt på mitt leie, Gud, gi akt!
Mine venner og min slekt, ta dem i din varetekt!

Still de sykes hjerteve! Til hver motløs må du se!
Vær de faderløses trøst! Hør de sorgbetyngtes røst!

Trett er kropp og sjel og sinn, men før jeg får slumre inn,
vil jeg i mitt hvilerom ennu tenke meg litt om:

Slik er jordelivet fatt. Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall sove i den mørke dal.

Verden og dens ting forgår. Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basuners lyd kalle meg til evig fryd!

(1678)